Carl Abraham Pihl og hans sporvidde

 Portrettfot av Carl Abraham Pihl. (Fra Wikimedia Commons).

Carl Abraham Pihl hadde en sentral rolle i norsk jernbanebygging på 1800-tallet. Han var jernbanedirektør fra 1865 til 1883, og senere banedirektør. Det er enkelte som vil ha det til at sporvidden 3 fot og 6 tommer, 1067 mm, ble kalt Cap-spor fordi den er oppkalt etter Carl Abraham Pihl. Sporvidden ble første gang tatt i bruk i Norge da Hamar-Grundsetbanen åpnet i 1862.

Spørsmålet om sporvidden på norske jernbaner var på 1800-tallet gjenstand for en bitter og opprivende strid både på det politiske plan og blant fagfolk. Den første norske jernbanen, Norsk Hoved Jernbane (NHJ) mellom Christiania og Eidsvoll, hadde den sporvidden som vi i dag kaller normalspor, det vil si 4 fot og 8 ½ tomme, eller 1435 mm. Det var denne sporvidden som George Stephensom valgte til sine jernbaner. Få år etter åpningen ble strekningene Lillestrøm-Kongsvinger, Hamar-Grundset og Trondheim-Støren vedtatt av Stortinget. Kongsvingerbanen ble vedtatt bygget med samme sporvidde som NHJ, da den skulle ha forbindelse med det svenske stambanenettet som da var påbegynt. Noen plan for et norsk stambanenett fantes ikke på denne tiden, og for å spare anleggskostnader ble Hamar-Grundsetbanen og Trondheim-Størenbanen bygget med en smalere sporvidde, 3 fot og 6 tommer.

Carl Abraham Pihl ble født den 16. januar 1825 i Stavanger. Etter ønske fra faren dro han til sjøs, men gikk i land og begynte på Chalmerska Slöjdskolan i Göteborg. Da han var ferdig med skolen reiste han til England for å få praksis som jernbaneingeniør. Her arbeidet han bl.a. for Robert Stephenson. Pihl reiste tilbake til Norge i 1850, og året etter ble han ansatt som seksjonsingeniør ved anlegget av NHJ. I 1858 ble Pihl ansatt som sjef for hovedkontoret for statens jernbaneanlegg som nettopp var blitt opprettet. Han hadde dermed en sentral rolle i byggingen av Kongsvingerbanen, Hamar-Grundsetbanen og Trondheim-Størenbanen. 

 Carl Abraham Pihl foran et arbeidstog nær Holtaalen på rørosbanen i 1877. (Carl Abraham Pihl, fra Wikimedia Commons)

Trafikkgrunnlaget for disse banene var beskjedent, og for å spare anleggskostnader mente Pihl at sporvidden 3 fot og 6 tommer ver mer passende for norske forhold. Pihl ble utnevnt til jernbanedirektør den 28. april 1865, og fikk til å begynne med støtte for smalere sporvidde. I 1863 vedtok Stortinget å bygge Drammen-Randsfjordbanen. Denne banen fikk sporvidde 3 fot 6 tommer, eller 1067 mm. Tankegangen var at de banene som ikke skulle ha forbindelse med Sverige skulle bygges med 1067 mm. Norge var ikke noe rikt land på denne tiden, og man hadde ennå ikke planlagt noe landsomfattende stambanenett i Norge. D et er slett ikke sikkert det hadde vært mulig å få politisk gjennomslag for bygging av disse banene dersom man ikke kunne spare anleggskostnader på å velge en smalere sporvidde.

Men i 1870-årene begynte Pihl å møte motstand. Samtidig tilspisset sporviddestriden seg på det politiske plan. Mange politikere, særlig på venstresiden, mente at norske jernbaner burde ha samme sporvidde, og aller helst 4 fot 8 ½ tomme (1435 mm) som i Sverige. Andre politikere holdt på smalsporet for å spare anleggskostnader. Selv om debatten om sporvidden tilspisset seg, ble tankegangen om å bruke 1067 mm sporvidde på norske jernbaner som ikke skulle ha forbindelse med Sverige fulgt, med enkelte unntak. Strekningen Eidsvoll-Hamar ble bygget med normal sporvidde, i strid med Pihls ønske.

Randsfjord stasjon ved åpningen i 1868. (Carl Abraham Pihl, fra Wikimedia Commons)

I 1883 ble administrasjonen i de norske statsjernbanene omorganisert, og Pihl fikk jobben som banedirektør. Samme år ble banen mellom Bergen og Voss åpnet for trafikk. Også denne banen ble bygget med 1067 mm sporvidde. Ulempene med to forskjellige sporvidder var innlysende. De norske jernbanene måtte ha to separate materiellparker som ikke kunne brukes om hverandre. Reisende måtte bytte tog og gods måtte lastes om.

Vendepunktet i sporviddespørsmålet kom i 1898 da Stortinget vedtok at Bergensbanen skulle bygges med normalspor. Dermed ble sporviddestriden begravet. Dette fikk ikke Carl Abraham Pihl oppleve. Han døde den 7. september 1897. I løpet av den første halvdel av det 20. århundre gjennomgikk de fleste 1067 mm-banene kostbare ombygginger til normalspor.

I dag finnes det kun en norsk jernbanestrekning som har 1067 mm sporvidde. Det er Setesdalsbanen mellom Grovane og Røyknes, som er bevart som museumsjernbane. Ellers er 1067 mm mye brukt rundt om i verden. De japanske og sørafrikanske jernbanene har denne sporvidden, og det samme har de berømte kabeltrikkene i San Francisco.